Alterskapet

Altertavlen er en Maria-tavle og er ett nederlandsk alterskap fra 1515. Middelalderskap.

 Alterskapet er en gave fra prinsesse Isabel av Burgund . Hun reiste 15 juli 1515,  14 år gammel fra Amsterdam til København der hun skulle gifte seg med Chirstian  2 konge av Norge, Danmark og Sverige.   Christian 2 av Oldenburg var født på Nyborg slott 1 juli 1481. foreldre var Hans og Kristine. Død 25 januar 1559 og begravet i Odense domkirke. Deres barn er Hans, Dorothea og Christine.

 På sjøreisen kom de ut for uvær og prinsessen ble syk og redd.. Erkebiskopen av Nidaros Eric Valkendorf  var med som sjelesørger, og Prinsesse Isabel lovet en stor gave hvis de kom trygt frem til København. Turen endte godt og Isabell holdt sine ord. Dermed ble 5 alterskap lovet og disse ble bestilt fra verksted i Nederland. Erkebiskopen valgte kirker i sitt bispedømme som mottager av gaven. Prinsesse Isabel ble ved bryllupet med kong Christian 2 kronet til Dronning Elisabet.

Isabel av Burgund vokste opp  hos sin tante i Amsterdam. Isabel (1501-1526) var datter av Filip1, av Østerrike og Johanna av Castilla.  Hennes bror Karl hadde arverett til Nederlandene, Spania, Burgund, deler av Italia og Østerrike. Isabels bror Karl den 5, ble tysk-romersk keiser i 1519. Han hersket også over de spanske koloniene i latin Amerkia og på Phillipinene.  Hans yndlingsutrykk var: I mitt rike går solen aldri ned.

Blant våre kirkeskatter fra middelalderen finner vi fem alterskap, som sammen går under betegnelsen Lekagruppen(Lekaskapene). Disse står i kirker i Røst, Grip, Leka, Hadsel og Ørsta og kommer trolig fra samme område, sannsynligvis fra samme verksted i Utrecht i Nederland. I dag finnes nesten ingen alterskap fra Utrecht igjen noe sted i verden, og ingen i en så god tilstand som de norske skapene.

Alterskapet i sengotikk er delt i tre nisjer med polykrome skulpturer. Midtnisjen inneholder Maria med Jesusbarnet. Den venstre inneholder Olav den hellige og den høyre inneholder Sankta Margareta De tre nisjene er atskilt med to slanke, vridde søyler. Hvert felt avsluttes øverst med rundbuer og og utskåret grindverk og buer.

Skapet har opprinnelig hatt fløydører. Slik skapet nå er, ville fløydører ikke la seg lukke. Det må derfor ha blitt ombygget etter at fløydørene ble tatt bort.

Alterskapet står på en løs predella med inskripsjon av to vers fra Johannes åpenbaring om Lammets bryllup og Jesu snarlige gjenkomst på Jorden, med avvik i 1837-utgaven innsatt i parentes:

 Fakta om skulpturene:

De tre skulpturene står på sekskantede sokler med gjennombrutt dekor.

Jomfru Maria med Jesusbarnet.

Maria er kledd i tunika og kappe av gyllent og rødt. Hun har langt krøllet gyllent hår og en stor og rikt utformet krone på hodet. Jesusbarnet sitter naken oppi et blått klede. Han har brune korte krøller og holder fast i Marias kappe.

Olav den hellige.   Til venstre på altertavlen. Han er kledt i kjortel og kappe i rødt og beige sølv. På hodet har han en rød lue, med en enkel krone på utsiden. Mellom føttene har han en drage med menneskehode. Hodet til dragen er identisk med hodet til helgenen. Dragen har blå kropp, mørkt hår og skjegg og har en turban i blått og gull.

Olav II (Haraldsson) den hellige, også kjent som Olav Digre og Sankt Olav (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidarosdomen ) var Norges konge fra 1015 til 1028.

Konge av Norge.  Født  ca. 993   

Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.

Ektefelle             Astrid Olofsdatter, datter av Olof Skötkonung av Sverige

Far         Harald Grenske

Mor       Åsta Gudbrandsdatter

Søsken Harald Hardråde, Halfdan Sigurdsson

Barn      Magnus den gode, Ulvhild av Norge

Anerkjent av     Den katolske kirke og Den ortodokse kirke

Festdag 29. juli  (Olsok)

Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra omkring 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under kirkegulvet i Nidarosdomen.

 

St. Margaretha.     Til høyre på altertavlen

Hun er kledt i en kjole i blått, med røde detaljer. Hun har lange lyse fletter og en kyse av gull. Dragen er brun med rød munn, øyne og ører og den har et blått klede i munnen.

Den hellige Margareta av Antiokia (275-290)  Minnedag: 20. juli

En klassisk fremstilling av Margareta av Antiokia som stikker korsstaven i dragens gap. Av José Luiz Bernardes Ribeiro, Kilchberg Altar, Staatsgalerie i StuttgartSkytshelgen for bønder, hushjelper, ammer og barnepiker; for de gravide, fødende og ammende kvinner; for en god fødsel; mot ufruktbarhet og mot å miste melk; mot sår og sykdommer i ansiktet; mot nyresykdommer; for en god død; for å unnslippe djevler. En av de 14 nødhjelperne.

Den hellige Margareta er i Vesten kjent som Margareta av Antiokia og i Øst som den hellige Marina Stormartyr (Megalomartyr) (gr: Ἁγία Μαρίνα Μεγαλομάρτυς). En stormartyr er en martyr som gjennomgikk uutholdelig tortur og ofte utførte mirakler og i prosessen konverterte hedninger til kristendommen, og som fikk en utbredt kult. De er ofte fra Kirkens første århundrer.

Hennes navn betyr «perle». Det finnes ingen historiske overleveringer om henne, men det antas at hun led martyrdøden i 290 under keiser Diokletian (284-305) i Antiokia i Pisidia, hvor den hellige apostelen Paulus forkynte (Apg 13,14-52), altså ikke den mer kjente Antiokia i Syria. Pisidia var en region i oldtidens Anatolia i Lilleasia nord for Lykia og sør for Frygia, som tilsvarer omtrent dagens tyrkiske provins Antalya. Det eneste som er igjen i dag er ruiner nord for Yalvaç ved Aksehir i Tyrkia.

Om Margareta kjenner vi altså bare legendene. Den best kjente er skrevet av den salige Jakob av Voragine (ca 1226-98), erkebiskop av Genova (1292-98). Han er berømt for sin samling av helgenbiografier som han skrev mellom 1255 og 1266 og ga tittelen Legenda Sanctorum og som noen ganger også kalles Lombardica Historia. Boken ble imidlertid snart kjent som Legenda Aurea («Den gylne legende») fordi folket på den tiden betraktet den som verdt sin vekt i gull. Biografi nr. 89 (LXXXIX) har tittelen OM DEN HELLIGE MARGARETA:

Margareta tiltrekker seg oppmerksomheten til den romerske prefekten, av Jean Fouquet (fra et illuminert manuskript).Margareta var fra byen Antiokia. Hun var datter av Theodosios, en hedensk prest. Hun ble overlatt til en amme, og da hun nådde voksen alder, lot hun seg døpe. Derfor la hennes far henne for hat. Da hun var blitt femten år, gjette hun en dag sauene til ammen sammen med noen andre unge piker. Da kom prefekten Olybrius forbi og fikk se denne vakre unge piken. Han ble øyeblikkelig glødende forelsket i henne og sendte straks tjenerne sine av gårde med følgende beskjed: «Gå og få tak i henne! Hvis hun er fribåren, vil jeg ta henne til min hustru, og hvis hun er slave, vil jeg ha henne som elskerinne». Da Margareta ble fremstilt for ham, forhørte han seg om hennes slekt, hennes navn og hennes religion. Hun svarte at hun var av fornem slekt, het Margareta og var kristen. Prefekten sa: «De to første passer veldig godt, for du ser ut som en fornem kvinne og du ligner den vakreste perle! Men det tredje passer slett ikke, at en så vakker og fornem ung kvinne har en korsfestet mann som gud».

Maestro Tirolese (ca. 1470–1480), privat samling i WienMargareta spurte: «Hvordan vet du at Kristus ble korsfestet?» «Fra de kristnes bøker», svarte Olybrius. Da sa Margareta: «Siden man der kan lese både om Kristi lidelse og om Hans herlighet, skulle du skamme deg over å tro på det ene og forkaste det andre!» Hun forklarte at Kristus frivillig var blitt korsfestet for at vi skulle bli gjenløst og sa at Han nå hadde evig liv. Da ble prefekten forarget og befalte at hun skulle kastes i fengsel. Neste dag lot han henne tilkalle og sa til henne: «Dumme pike! Tenk på ditt vakre utseende og tilbe våre guder, ellers vil det gå deg ille!» Margareta svarte: «Jeg tilber Ham som jorden skjelver for, som havet frykter, som vindene og all skapning bever for». Da sa prefekten: «Hvis du ikke bøyer deg for meg, skal jeg se til at kroppen din blir sønderflenget!» Margareta svarte: «Kristus overgav seg til døden for min skyld, derfor dør jeg gjerne for Kristus».

Så befalte prefekten at hun skulle spennes på pinebenken, først med kjepper og så med jernstrigler skulle de flenge henne opp så grusomt at knoklene ble blottlagt. Blodet strømmet fra kroppen hennes som fra den reneste kilde, og de som var der, gråt og sa: «Å Margareta, vi lider i sannhet med deg når vi ser at kroppen din blir revet i stykker på denne grusomme måten. Hvilken skjønnhet har du ikke mistet fordi du ikke tror på gudene! Nå må du da tro på dem, slik at du kan beholde livet». «Dere gir meg dårlige råd», sa Margareta, «la meg være og gå deres vei! Når kroppen min blir pint, vinner min sjel frelse». Til prefekten sa hun: «Din skitne hund! Din grådige løve! Du har makt over kroppen, men Kristus bevarer sjelen!»

Miniatyr fra et manuskript fra midten av 1400-talletPrefekten orket ikke å se alt blodet som fløt og dekket ansiktet sitt med kappen. På hans ordre ble Margareta tatt ned fra pinebenken og ført tilbake til fengselet. Der strålte det et vidunderlig lys, og Margareta bad Herren om at Han måtte la henne få se den fienden som kjempet mot henne. Og straks kom en veldig drage til syne der, men da den angrep henne for å sluke henne, gjorde hun korsets tegn og dragen ble borte. Et annet sted kan vi lese at dragen gapte over hodet hennes og strakte tungen ned under hælene og slukte henne i ett jafs. Men da den prøvde å fordøye henne, verget hun seg med korsets tegn. Ved korsets kraft sprakk dragen, og jomfruen kom uskadet ut. Men denne historien om at dragen slukte henne og så sprakk, ansees som tvilsom og oppdiktet.

Djevelen antok nå menneskeskikkelse for å overliste Margareta. Da hun så ham, knelte hun ned i bønn. Da hun reiste seg, gikk djevelen bort til henne. Han tok henne i hånden og sa: «La det være nok, det du har gjort, og la meg være i fred!»

Verk av Raffaello Sanzio (1518), Kunsthistorisches Museum, WienMen Margareta tok tak i hodet hans og kastet ham i bakken under seg. Hun satte høyre fot på nakken hans og sa: «Bli liggende her, du hovmodige demon, under en kvinnes føtter!» Demonen ropte ut: «Du velsignede Margareta, jeg er beseiret! Og hvis det var en ung mann som hadde beseiret meg, ville jeg ikke ha tatt det så tungt, men jeg er jo blitt beseiret av en sped ungpike! Og det gjør det verre for meg at din far og din mor var mine venner». Margareta tvang ham nå til å fortelle hvorfor han var kommet. Han sa at det var for å overtale henne til å adlyde prefekten. Hun tvang ham også til å fortelle hvorfor han på så mange måter forsøkte å lede de kristne ut i fristelse. Han svarte at han ut fra sin natur hatet gode mennesker, og selv om de ofte jaget ham vekk, fortsatte han allikevel å være deres fiende, fordi han så sterkt ønsket å lede dem på avveie. Siden han misunte menneskene den lykke som han selv hadde mistet, og som han ikke kunne vinne tilbake, prøvde han å ta denne lykken fra alle andre. Han tilføyde at Salomo hadde stengt en umåtelig stor mengde demoner inne i et kar. Men etter Salomos død lot demonene ild strømme ut av karet. Da trodde folk at det var en stor skatt i karet, og derfor slo de det i stykker. Da strømmet demonene ut og fylte luften. Jomfruen løftet nå foten og sa: «Forsvinn, din usling!» Og straks ble demonen borte.

 

Heilsbronn, Münster St. Marien und Jakobus, Vierzehn-Nothelfer-Altar (1498) Margareta følte seg nå trygg. Hun hadde jo beseiret fyrsten og ville derfor uten tvil også kunne beseire hans tjener. Neste dag ble hun ført frem for dommeren i nærvær av en stor folkemengde. Da hun igjen avslo å ofre til gudene, ble hun kledd naken, og med flammende fakler laget de gapende sår i kroppen hennes. Alle undret seg da over hvordan en så sped ung pike kunne utholde slike pinsler. Dommeren befalte så at hun skulle bindes og legges i et stort kar fullt av vann. Dette var for at smertene skulle bli verre når pinslene vekslet. Men plutselig rystet jorden, og jomfruen gikk uskadet ut av dette karet, det kunne alle se. Da omvendte 5000 mennesker seg til den kristne tro, og de ble alle dømt til døden for Kristi navns skyld. Prefekten fryktet at enda flere skulle omvende seg og befalte derfor at Margareta straks skulle halshogges. Men han innrømmet henne tid til å fremsi en bønn, og hun bad inderlig for seg selv og for dem som forfulgte henne, og også for dem som ville ære hennes minne og påkalle hennes hjelp. Hun tilføyde at alle kvinner som var i barnsnød og påkalte henne, skulle føde velskapte barn. En røst fra himmelen lot henne få vite at hennes bønner var blitt hørt. Hun reiste seg da fra bønnen og sa til bøddelen: «Bror, løft sverdet ditt og hugg til!» Han hugget til og skilte hodet fra kroppen med ett slag. Slik vant Margareta martyrkronen. Hennes martyrium fant sted den 20. juli, det står det i historien om henne. Men et annet sted står det at det var 13. juli.

En hellig mann sier dette om denne jomfruen: «Den hellige Margareta var fylt av inderlig gudsfrykt, hun var urokkelig i sin tro og alltid ydmyk, hun var prisverdig for sin rettskaffenhet og uforlignelig under lidelse. I henne fantes intet som stred mot den kristne tro. Hennes far hatet henne, men den Herre Jesus Kristus elsket henne».

Andre legender inneholder noen andre detaljer. En forteller at Margareta ble født rundt 275 i Antiokia som datter av den hedenske presten Ædisius. Etter at hennes mor døde tidlig, oppdro en amme henne i hemmelighet som kristen. Da hun var femten år, bekjente hun sin tro for faren, og da hun nektet å omvende seg, ble hun sendt ut av byen. Men hun fikk ly hos sin amme og der gikk hun og gjette sauene da byprefekten Olybrius fikk øye på henne.

 

Avbildning på undersiden av baldakin i Torpo stavkirkeDa han ville ha henne som frille eller kone, nektet hun fordi hun hadde viet sitt liv til sin himmelske brudgom Jesus Kristus. Da anga han henne til myndighetene som kristen. Da hun nektet å ofre til avgudene, ble hun torturert og kastet i fengsel. Hun ble pisket, og med jernkammer ble kjøttet revet av kroppen hennes.

 

I fengselet kom en ildsprutende drage og ville sluke henne, men da hun slo korsets tegn over den, forsvant den. En versjon sier at dragen virkelig slukte henne, men hun hadde et kors i hånden som vokste til et tre og slik sprengte utysket innenfra. En annen variant sier at korset irriterte dragen slik i halsen at den ble tvunget til å spytte henne ut igjen (hun er skytshelgen for barnefødsler). Hun ble til slutt halshogd, og en vennlig enke i Antiokia gravla hennes legeme.

 

Etter mange pinsler ble Margareta til slutt halshogd. Avbildning i Torpo stavkirke Det ble påstått at historien ble skrevet ned av et øyenvitne, Margaretas tjener Theotimus. Men legenden ble erklært som apokryf av den hellige pave Gelasius I (492-96) allerede i 494, og det fantes ingen gammel kult. Over Margaretas grav i Antiokia ble det senere bygd en kirke. Hennes navn opptrer for første gang i vesten i martyrologiet til den salige Rabanus Maurus (ca 784-856) på 800-tallet, men det var først gjennom korsfarerne at hun ble berømt også i vesten. Ifølge tradisjonen ble hennes relikvier i 908 overført fra øst til San Pietro della Valle ved Bolsenasjøen, så i 1145 til Montefiascone ved Bolsena i provinsen Viterbo. Det hevdes at deler av relikviene ble overført til Venezia i 1213. I Montefiascone finnes hennes relikvier i katedralen som er viet til henne, Santa Margherita. Den ble bygd i 1519 av Michele Sanmicheli. En av den hellige Jeanne d’Arcs (1412-31) berømte «stemmer» tilhørte Margareta av Antiokia. Mer enn 250 kirker er viet til henne i England – den mest berømte er St. Margaret’s i Westminster, sognekirke for Det britiske parlamentet.

 

Guercino (Giovanni Francesco Barbieri) (1591-1666): St. Margareta, jomfru og martyrNoen mener at Margareta bare er en romanfigur. Hennes rolle som bekjemper av dragen knytter henne til den hellige Georg (ca 280-ca 303), og noen ser i henne den prinsessen som Georg befridde i sin kamp mot dragen. Hun er en av De fjorten nødhjelperne, og ble anropt av kvinner og ved barsel. Dette kan skyldes at hun kom trygt ut av dragens buk. Det at hun virkelig eksisterte og led martyrdøden, er trolig sant, men detaljene i historien er ikke troverdige.